Min studietid på kunstakademiet i Düsseldorf på midten av 1960 tallet, sto i sterk kontrast til de norske romantikerne, de såkalte Düsseldorferne på 1800 tallet. Da Odd Nerdrum og jeg som 20 åringer studerte i den samme bygningen 130 år etter dem, var Tiedemann, Gude, Cappelen og Hertevigs romantiske stil totalt forlatt. Den nyskapende dadaisten professor Joseph Beuys var min lærer.
Nerdrum og jeg var innstilt på å vende tilbake til et klassisk figurativt uttrykk, men nå var vi havnet midt i episentret for europeiske moderne kunst. Joseph Beuys ble for Europa det Andy Warhol ble for Amerika, en videreutvikler av dadaismen. Et par år tidligere på Folkwangschool i Essen, hadde jeg allerede fått en forsmak på modernismen gjennom mitt møte med den nyskapende danser og koreograf Pina Bausch. Beuys og Bausch ble etter hvert to legender i den moderne kunsthistorien.
Forskjellen på det Nerdrum og jeg søkte, og modernismen, kan illustreres med verdens mest kjente malte ansikter; Leonardos Mona Lisa og Munchs Skrik. Motsetningene mellom disse ble satt ord på midt under den meningsløse første verdenskrig. Dadaistene formulerte problemstillingen omtrent slik: ‘Siden verdenskunsten, fra antikken 700 år fvt. og fram til 1914 ikke kunne redde verden fra noe så katastrofalt som denne krigen, må kunsten skape noe helt nytt hvis den skal være med på å forandre verden.’ Som Tristan Tzara skrev i tidsskriftet Dada i 1918: «Vi har et stort destruktivt, negativt arbeid å utføre: feie ut, gjøre rent.» (dadaisme i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. mai 2026 fra https://snl.no/dadaisme)
Retningen fikk navnet dadaisme, meningsløse ord fra små barn før de lærer å snakke.
Beuys ble kjent for følgende utsagn, ‘alle mennesker er kunstnere.’ Det han mente med dette er ikke at alle mennesker kunne bli kunstmalere eller dansere, men at vi alle har potensiale i oss, med vår frie vilje, å skape oss et bevisst og meningsfullt liv.
For meg har malekunsten vært et middel for å uttrykke tanker og følelser jeg har fått gjennom nå et langt liv. Det er det utstillingen på Lørenskog kunstforening mai/juni 2026 handler om. Kjærligheten til naturen var utgangspunktet. Etter å ha flyttet ut av Oslo til Valdres i 1970, fikk min kone Ingrid og jeg etter hvert fire barn. Disse har jeg malt inn i naturen gjennom deres oppvekst.
Klassisk figurativ stil har alltid vært mitt kunstspråk, og den ro og harmoni med mennesker i naturen, som Leonardos Mona Lisa står for, er fortsatt et meningsfullt tema for meg.
Da Ingrid døde i 1997 fikk jeg behov for å male smerten. Jeg hadde i 1963 lagd 27 tresnitt til Pinas smertedans i antikrigsstykket, Det grønne bordet. Der danser hun en mor som får sin døde sønn tilbake fra slagmarken.Dette resulterte i en større utstilling i det tyske galleri Würth. Den tilegnet jeg Pina Bausch.
Forskjellen på mitt uttrykk og den utvikling Pina Bausch og Joseph Beuys har stått for, er min klassiske figurative stil. Imidlertid er likheten mellom oss det realistiske synet vi har på den moderne tid etter første verdenskrigs begynnelse i 1914; det må et helt nytt tankesett til for å redde denne verden!
