Jeg kommer stadig tilbake til den underlige store kontrasten det er mellom vår lengsel etter den opphøyde skjønnhet og våre smertelige resultater.
Da jeg i min ungdom på 1950 tallet, oppdaget at menneskeheten ville kunne utrydde seg selv, og høyst sannsynlig ville gjøre det ved hjelp av atom- og hydrogenbomber, malte jeg i 1970 motivet en ensom klode på vei mot sin egen undergang. En klode som ligner en blodig hjerne, misbrukt i grådighetens og ondskapens tjeneste. Det står i stor kontrast til naturen slik jeg hadde opplevd den bare noen år tidligere.
Da jeg senere fikk flere barn, ble jeg påminnet min egen oppdagelse av livet som barn. Den vidunderlige skjønnhet det var i det å oppdage brisen som varsomt og svaiende, bevege markblomstene i en blomstereng en varm sommerdag. Men murer bygges, og de er så altfor høye å komme over. Koreografen Pina Bausch danset den smertelige lengselen tilbake til sommerengen, mellom Tysklands ruiner.
I keep returning to the strangely great contrasts between our longing for the elevated beauty and our painful results.
When, in my youth in the 1950’s, I discovered that humanity would be able to exterminate itself, and would most likely do so with the help of atoms and hydrogen bombs, I painted the motif in 1970; a lonely globe heading for its own doom. A planet resembling a bloody brain, that has been abused in the service of greed and evil. It is in stark contrast to my own childhood memories of the planet.
When I had children some years later, I was reminded of my own discovery of life as a child. The wonderful beauty it was in discovering the breeze, gentle and swaying, moving the wildflowers in a flower meadow on a hot summer day. But walls are being built, and they are too high to get over. Choreographer Pina Bausch danced the painful longing back to the summer meadow, between the ruins of Germany.
I keep returning to the strangely great contrasts between our longing for the elevated beauty and our painful results.
